«Religion fører bare til krig»

I en del kommentarfelt, men også i samtaler, møter jeg påstanden om at religion fører til krig. Religion er dypest sett ondt – se bare på konsekvensene av den; utallige kriger, korstog, undertrykkelse og voldtekter. 

Jeg er enig i at religion i dens mange former har vært gjenstand for mye ondt. Spørsmålet er allikevel om det er religionens skyld, eller i dette tilfellet kristendommens skyld. Kristendommen har definitivt også sine riper i lakken. Du skal ikke lete lenge i en historiebok før du finner noe negativt om den kristne kirkes historie. 


Ofte har denne påstanden sammenheng med at «ateisme er bra». Men, som Andy Bannister skriver er en rimelig ille ute hvis en påstår at religion er dårlig, mens ateisme er bra. Ateismen har typer som Josef Stalin, Pol Pot og Mao Zedong som riper i sin lakk. Stalin var ansvarlig for rundt 20 millioner menneskers død og antallet døde i Mao-regimet tør jeg ikke en gang å tenke på. 

Encyclopedia of Wars er en fascinerende bokserie om krigshistorie. Den dokumenterer 1763 kriger fra 8000 f.Kr til 2003 e.Kr. Av disse krigene er 123 kategorisert som religiøse, altså mindre enn sju prosent av over 10000 år med krigshistorie. Av disse er mange antakeligvis feilkategorisert, da de sannsynligvis hadde politiske mål. Bare ut ifra dette blir det klart at påstanden i overskriften feiler. La oss si at politikk er grunnen til flesteparten av krigene. Betyr det at politikk må forkastes? Nei, selv om noe kan brukes som middel til å starte krig og i verste fall ta livet av mennesker betyr ikke det at middelet i seg selv må forkastes. 

Jeg vil foreslå å ta det hele noen hakk dypere; hvorfor klarer vi ikke å oppnå fred? Hvordan har det seg at det i hele menneskets (kjente) historie har vært kriger? Mitt forslag er, som den kristne troen vitner om, at noe er feil med menneskeheten. Vi er falne. Det har skjedd et syndefall. G.K. Chesterton fanget dette i boken Orthodoxy: «Arvesynd er den eneste delen av kristen teologi som virkelig kan bevises. Bare se på 2000 år med menneskelig historie.»

Jeg mener menneskets problem dypest sett er synd; vi er avkoblet fra Gud – Livets Kilde. Det innebærer at vi, dessverre, bruker alle mulige midler for å skade hverandre istedenfor å elske hverandre. Problemet er ikke kristendom – det er menneskets hjerter. 

Hvordan kan jeg vite at jeg har valgt rett?

Er det mulig å velge rett tro? Som kristen har man mye til felles med andre religioner, men man skiller seg også klart ut fra de andre, spesielt i læren om hvem Jesus og følgelig Gud er. Kan jeg vite? Kan det bevises?

Svaret avhenger av hva vi mener med bevis og «viten». Man kan selvfølgelig ikke bevise kristen tro slik man gjør i matematikk. Men man kan argumentere for at den er det mest sannsynlige, troverdige og anvendelige blant alle alternativene. 

Filosof og teolog William Lane Craig snakker om forskjellen på «å vise» og «å vite» at kristen tro er sann. Vi kan vite at kristen tro er sann på grunn av Den hellige ånds vitnesbyrd i oss, men vi kan vise at kristen tro er sann gjennom overbevisende argumentasjon. 

Den kjente matematikeren John Lennox sier at man kan teste kristen tro på flere måter. Spesielt mener han at de historiske opplysningene rundt Jesu død og oppstandelse gjør kristen tro svært sannsynlig: «Bevisene, som inneholder den tomme graven, vitnene, eksplosjonen av kristen tro ut av jødedom og vitnesbyrdene fra millioner i dag er uforklarlige uten oppstandelsen.»

Lennox henviser også ofte folk til å «teste ut» kristen tro. – Prøv å være kristen! Se om det holder. Dette mener jeg er en god oppfordring. Hvordan skal man vite om kristen tro er anvendelig om man ikke har prøvd selv?

Hvordan kan man avgjøre om en tro er sann? 

  1. Sannsynlighet. Er kristen tro logisk sammenhengende? 
  2. Troverdighet. Hvor sannsynlig er det at kristen tro er sann? Utforsk! Studér gudsargumenter og oppstandelsen. Du kan eksempelvis starte her og her.
  3. Anvendelighet. Er det mulig å leve med denne troen? Tåler den å møte alle sider av livet mitt?

Du kan være fullstendig overbevist om at kristen tro er sann og være helt sikker i din tro. Rasjonelt sett kan du studere deg fram til hvor sannsynlig og troverdig din tro er. Heldigvis er kristen tro etterprøvbar. Jesus fra Nasaret var en offentlig person som gjorde offentlige gjerninger, og de kan undersøkes historisk. Her er det ikke snakk om mystiske, skjulte åpenbaringer fra en guddom – her er en Gud som viser i tid og rom. Jeg mener at kristen tro ligger høyt opp på «sannsynlighetsskalaen». Jeg kan være svært sikker i min tro. Samtidig er jeg, på en annen måte, helt overbevist om at kristen tro er sann fordi Gud har gitt meg sin Hellige ånd som pant på det håper jeg eier. 

Heng med i denne podcasten om du vil være med på å utforske den kristne troens sannhetspåstander!

Hvorfor er Gud så skjult?

Gud er ikke synlig i vår verden. Det er ikke enkelt å få øye på ham. Allikevel tror vi på ham. Men det hadde da sannelig vært enklere å «tro» hvis vi visste at han eksisterte? Hvorfor i alle dager er han så skjult?

Dette er et vanskelig spørsmål. Kanskje er det det aller vanskeligste spørsmålet en får som kristen. Dette er en legitim innvending. Den er god. Den rokker ved det aller mest sentrale: Guds eksistens. Allikevel finnes det, som alltid, mennesker som har tenkt på dette før oss, så helt rådville er vi ikke i møte med dette. 

Tvang vs kjærlighet

Et av de vanligste poengene som gjøres i møte med dette handler om tvang og kjærlighet. Gud kunne ha vært mer synlig, han kunne ha skrevet på himmelen, men ville ikke kunne ha blitt bortforklart? Og ville det ikke ha opplevdes litt invaderende? Hvis min far sier «du kan gjøre hva du vil på pc-en», men samtidig står og ser på alt jeg gjør på pc-en, er jeg vel ikke virkelig fri til å gjøre hva jeg vil? Gud vil ikke tvinge seg på, han gir oss frihet i kjærlighet. Filosofen Alvin Plantinga poengterer stadig at vi ikke kan vite Guds motiver fullt ut. Han sier at «selvfølgelig kan Gud ha tilstrekkelige motiver for å ikke gjøre seg mer synlig.» Det er sant. Det er også litt frustrerende. 

Vite vs kjenne

Et annet poeng, som jeg tenker er mye bedre, er dette: Gud er ikke interessert i at vi skal vite at han finnes. Bibelen sier at demoner vet at Gud finnes. Mange vet at Gud finnes, men det er ikke dét Gud er opptatt av. Han er opptatt av at vi kjennerham. At vi tar del i den relasjonen han inviterer oss i. Jeg er overbevist om at vi er skapt til å ha samfunn med Gud – men det må vi velge selv. 

En Gud som skjuler seg

Bibelen er svært tydelig på at Gud ikke er så synlig. Vi er ikke de første som har oppdaget det.

  • Jesaja 45:15: Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, Israels Gud og frelser.
  • 1 Tim 6:15-16 Det skal han la oss oppleve når tiden er inne, han, den salige og eneste hersker, kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er udødelig, som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen.
  • Johannes 1:18: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

Jesus

Men det er også her, i Johannesevangeliet, det aller viktigste poenget kommer inn. Gud har vist seg – i mennesket Jesus Kristus fra Nasaret. Han hevdet å være Gud selv, inkarnert i menneskelig kjøtt og blod. Hvordan kan vi vite at han virkelig var det? Vi kan se til oppstandelsen. Hvis Jesus forutsa at han skulle stå opp og dø, for så å gå å gjøre det – ja, da kan vi med god grunn stole på det han sa om sin guddommelighet også. 

Gud har altså vist seg. Han levde et offentlig liv, gjorde offentlige handlinger og kronen på verket var oppstandelsen. Bevisene ligger der, gå å sjekk dem ut!

Job

I Bibelen møter vi Job – i Jobs bok. Job er en rettskaffen mann som skjøtter sitt liv på en god måte. Allikevel skjer det underlige og forferdelige ting med ham. Han roper ut til Gud og lurer på hvordan Gud kan tillate alt dette. Etter mye om og men svarer Gud Job med å si: «Hvor var du da jeg skapte verden»? Jeg tror Guds poeng er å fortelle både Job og oss at vi er begrensede. Guds veier er høyere enn våre, altså kan vi ikke vite om Gud har tilstrekkelige motiver for å skjule seg. Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal forkaste vår fornuft i møte med kristen tro, men det er et perspektiv det alltid er viktig å ha med seg; vi vet ikke fullt ut. 

Det moralske Gudsbevis

Jeg skal spesielt sette fokus på det moralske gudsbeviset i denne saken.

Moralsk standard

Det moralske gudsbeviset starter med at alle mennesker forholder seg til at noe er godt og ondt. De aller fleste er enige om at det er ondt å torturere et spedbarn for moro skyld og at det er godt å hjelpe den gamle dama over veien.

Men godt og ondt, rett og galt, impliserer en standard som vi kan vise til utenfor oss selv. En slik standard, eller morallov, krever en lovgiver. Selv om den moralske standarden varierer fra kultur til kultur, finner vi den over alt.

Mennesker lever sjeldent opp til sin egen standard. Med andre ord er den moralske standarden høyere enn den som praktiseres. Så hvor kommer den fra?

Gud er den eneste som er moralsk perfekt. Romerne 2:14-15 forteller at denne standarden er gitt oss av Gud, og at menneskers samvittighet vitner om at Guds lov er lagt ned i hjertene våre.

Er vi dyr?

Hvis Gud ikke finnes har vi ikke noe grunnlag for noen objektive eller høyere verdier, enten vi snakker om moral, håp eller mening.

Dostojevskij uttalte gjennom romankarakteren Ivan Karamazov: «Hvis det ikke finnes noen Gud, da er alt lov.» Den kjente ateisten Friedrich Nietzsche skrev at om Gud ikke eksisterer, gir ikke ord som «godt» og «ondt» noen mening. Da må hvert enkelt menneske bli gud, forteller Nietzsche, som selv bestemmer hva som er godt og ondt for hver og en.

Men om objektiv moral, håp og mening finnes – da peker det mot at Gud eksisterer.

Hvis jeg skal si at jeg er høyere enn deg, forutsetter det en standard utenfor oss selv – nemlig høyde. På samme måte kan Gud selv være referansestandarden for godhet som vi, bevisst eller ubevisst, bruker til å bedømme hva som er godt og ondt, bedre og verre.

Uten Gud har vi trolig ikke noe grunnlag for å si at noe faktisk er godt eller ondt. For hvis det kun finnes subjektiv moral, hvis vi må bestemme alt selv, hvem har da rett til å si at selv Hitler gjorde noe galt?

God med Gud

I en kristen virkelighetsforståelse, er vi skapt i Guds bilde med en fornuft som kan lære og utforske hva som er rett og galt.

Det moralske gudsbeviset er en av mange måter å vise at kristen tro på en overbevisende måte bedre forklarer virkeligheten vi lever i.

Uten Gud har ingen klart å komme opp med et grunnlag for hvordan vi kan ha objektiv moral, fordi Gud er standarden. Mennesker kan være gode uten å tro på Gud, men ingen kan være gode om Gud ikke hadde eksistert.

Tro og vitenskap

Hvorfor koker tevannet til bestemor? Koker det fordi vannet har nådd 100 grader, ellerfordi bestemor får besøk? Teit spørsmål. Begge svarene er gode forklaringer, men på ulike nivå

Svarene er ikke konkurrerende og er ikke ment å erstatte hverandre. De forklarer samme sak.

Først publisert på iTro.no.

Skaperen

Behovet for Henry Ford forsvinner ikke selv om vi forstår hvordan en Ford er bygd opp. På samme måte klarer vi oss ikke uten Gud selv om vi forstår mer og mer om hvordan han har skapt verden.

Nei, dette er en helt ny tanke som var fremmed for dem som utviklet vitenskapen. Vi finner den ikke i antikken og ikke i middelalderen. Det er heller ikke spor av den da hele naturvitenskapen for alvor sprang ut i blomst – med kristne vitenskapsmenn som Nicolaus Copernicus, Johannes Kepler, Galileo Galilei, Francis Bacon og Isaac Newton.

Oxford-professoren C.S. Lewis oppsummerte det på en treffende måte: «Mennesker ble vitenskapelige fordi de forventet lover i naturen, og de forventet lover i naturen fordi de trodde på en lovgiver».

Det er forskjell på å tro på Gud og å tro på vitenskap. Når vi tror på Gud, tror vi på en perfekt skaper av universet. Når vi tror på vitenskap, forholder vi oss til et menneskelig prosjekt for å lære mer om den naturen som Gud har skapt.

God of the gaps

Det har sneket seg inn myter blant mange om at jo mer vi finner ut med vitenskap, jo mindre plass er det til å tro på Gud. Men det forutsetter at vi tror på en gud som flyr rundt og lager lyn og torden, som tilfeldige småguder som Tor og Odin.

Men de store monoteistiske tradisjonene, som kristendom, jødedom og islam, ser dette på en annen måte. Den Gud som finnes er Skaperen og Lovgiveren bak hele universet. Vitenskap i seg selv bygger nettopp på en teistisk tanke om lover og regelmessigheter i naturen.

Partikkelfysiker Russell Stannard uttalte: «Ateister hevder at naturlovene eksisterer helt meningsløst og at universet dypest sett er absurd. Som vitenskapsmann synes jeg det er vanskelig å akseptere. Det må være en uforanderlig, rasjonell grunn som den logiske, lovmessige naturen bygger på.»

John Lennox er et tydelig eksempel på at tro og tanke går hånd i hånd, og her kan du se et eksempel på hans tanker om tro og vitenskap.

Som kristne bør vi omfavne vitenskap som søker å finne sannhet om hvordan naturen fungerer. Men den fantastiske naturen som vitenskapen studerer vitner selv om en Skaper!

Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort.
Salme 19,2

Hvordan kan vi stole på hukommelsen til forfatterne av Det nye testamentet?

Forskjellen fra Israel for 2000 år siden

John Dickson, som er historiker, teolog og årets hovedtaler på Veritaskonferansen, holdt et fascinerende seminar om dette da han besøkte Norge.

Han la stor vekt på forskjellen mellom oss i dag og de som levde i Israel for 2000 år siden. Noen av hovedpunktene var disse:

Memoreringseksperter

I antikken kunne 10-15% av befolkningen lese og skrive. Derfor ble det lagt stor vekt på muntlig læring og å lære seg ting utenat.

Faktisk hadde de over 1000 forskjellige memoreringsteknikker for å lære seg ulike fag.

At læring foregikk slik er så godt bevitnet historisk sett at her er historikerne samstemte. Dette høres fjernt ut for oss som har all kunnskap vi trenger lagret på telefonen eller datamaskinen, men skal vi tro ekspertene var det slik man lærte i antikken.

Samtidig finnes det muslimer i dag som kan resitere hele koranen, og Morten Eikli (som har lært hele Markus-evangeliet utenat – se video nederst i saken), viser at det er mulig for oss å memorere store mengder litteratur.

Hang historiene på «knagger»

Når Paulus tre ganger forteller om sin omvendelse i Apostlenes Gjerninger (9, 22 og 26) ser disse historiene veldig forskjellige ut, så man kan lure på hvordan det kan være den samme historien.

Her, sier Dickson, er det viktig å huske at måten Paulus forteller på er at han har «knagger» som historien henger på.

Knaggene, bedre forstått som «stikkord» eller «kjernepunkter», er de samme i de tre forskjellige beretningene; Paulus husker knaggene, og bygger beretningen rundt disse hver gang.

Memorering i praksis

Innstiftelsen av nattverden finnes både i Lukasevangeliets kapittel 22 og i 1. Korinterbrev kapittel 11.

1. Korinterbrev ble sannsynligvis skrevet på midten av 50-tallet i det første århundret, mens Lukas ble skrevet et sted mellom år 63 og 68 e.Kr.

Det interessante her er at majoriteten av de nytestamentlige historikerne er enige om at Lukas sannsynligvis ikke hadde en kopi av 1. Korinterbrev.

Allikevel er kjernepunktene de samme når historien fortelles. Dette er, i følge Dickson, muntlig læring, memorering, i praksis.

Anbefalt podcast

Damaris Norge vil i sin podcast gi ut dette seminaret, og mange andre spennende seminarer fra Veritaskonferansen. Følg med for å få med deg alle de gode grunnene til å tro at Jesus virkelig er den han sa han var: Veien, Sannheten og Livet.

Anbefalt lesestoff
Kan vi stole på evangeliene? av Peter J. Williams, Veritas Forlag

Datering

Når ble evangeliene skrevet? Det er bred enighet om at evangeliene ble til i løpet av det første århundret. 

Men dersom vi ønsker en mer nøyaktig fastsettelse av når de ble skrevet, er det vanskeligere for forskerne å være samstemte. I denne artikkelen vil det argumenteres for det som synes mest logisk når vi ser på de mange ulike teoriene. 

Det generelle bildet

Når man forholder seg til gamle dokumenter, stiller man generelle spørsmål om når de ble skrevet. Det er altså faglig enighet om at de fire evangeliene ble skrevet i det første århundret. Dette skiller dem fra alle andre skrifter som har blitt kalt evangelier, fordi alle har kommet til en del senere. Alle Bibelens evangelier er dermed å anse som «tidlige» skrifter historisk sett, fordi de er forfattet nær hendelsene de beskriver. 

Men når vi skal forsøke en mer presis datering, som å fastsette i hvilket tiår hvert enkelt evangelium ble skrevet, oppdager vi at det er sprik i diskusjonen. For de tre første bøkene, som vi kaller de synoptiske («samsynte») evangeliene (Matteus, Markus og Lukas), varierer meningene fra 40-tallet frem til 80-tallet. Mange daterer Johannesevangeliet til 90-tallet, men noen plasserer også denne til før år 70.  

I løpet at de siste 50 årene har vi også blitt langt mer oppmerksomme på betydningen av den muntlige kulturen i antikken og blant jødene, og hvordan man lærte ved å memorere. Perioden fra da Jesus begynte å virke rundt år 30 og frem til nedskrivingen, har da vært en tid for muntlig overlevering av Jesusfortellingene og det kristne budskapet. Dette finner vi igjen hos Paulus, blant annet i det første brevet til Korinterne (1 Kor 15,1ff og 1 Kor 11). 

Men til tross for at forskerne trekker ulike konklusjoner, har vi en rekke gode pekere som kan hjelpe oss mot de mest sannsynlige svarene, både i tekstene og utenfor tekstene. De fleste heller i dag til at Markus er skrevet først, rundt år 65, deretter Lukas og Matteus. Til sist kom Johannes, rundt år 95. Denne artikkelen vil vise hvorfor det kan være grunner til å tenke at det kanskje er litt annerledes. 

Ble Jerusalems fall år 70 profetert? 

I de synoptiske evangeliene snakker Jesus om Jerusalems fall. Vi vet at dette skjedde i år 70. 

Noen argumenterer da slik: «I de synoptiske evangeliene snakker Jesus om Jerusalems fall, noe vi vet skjedde i år 70. Siden virkelige profetier ikke er mulige, kan vi dermed si at evangeliene ikke kan ha vært skrevet før år 70.»  

Dette argumentet forutsetter at sanne profetier om fremtiden er umulig. Det forutsetter også at Jesus ikke var den han sa han var, nemlig Guds sønn, som kjenner fremtiden. Dersom Jesus virkelig er Guds sønn, noe jeg mener vi har god grunn til å tro han er, er det slett ingenting i veien for at han kan forutsi denne hendelsen. Vi står dermed fritt til å datere de synoptiske evangeliene til før år 70, dersom det finnes gode argumenter for det.

Først Apostlenes Gjerninger

Apostlenes Gjerninger forteller hvordan de gode nyhetene om Jesus («evangeliet») beveget seg fra Jerusalem, ut til Judea, Samaria og «til jordens ende» (Apgj 1,8). Det er legen Lukas som har skrevet denne boken. Han fokuserer på de første kristne og hvordan de spredte budskapet om Jesus. Ved å se på når denne boken ble skrevet kan vi forstå bedre når evangeliene kan ha blitt skrevet. I kapittel 21 leser vi at Paulus blir arrestert i Jerusalem og skal til Roma for å fremlegge sin sak for keiseren. De påfølgende kapitlene bygger opp spenningen frem mot rettsaken som skal bli holdt. Hva vil skje med ham?

Men hva forteller Apostlenes Gjerninger om hva som skjedde i rettssalen eller om Paulus’ skjebne? Ingenting! Det snodige er at Lukas aldri nevner utfallet overhodet. Ble Paulus dømt til døden? Gikk han fri? Reiste han på en fjerde misjonsreise? Det får vi ikke høre.[1]

Hvilke konklusjoner vil være naturlige å trekke ut fra dette? Det mest opplagte vil være å tenke at Apostlenes Gjerninger er fullført før rettsaken til Paulus ble gjennomført. Et annet moment som gjør at vi kan si noe om når Apostlenes Gjerninger må ha blitt skrevet er at den forteller oss om et skifte av den romerske landshøvdingen over Judea (Fra Feliks til Festus, Apg 25,1 og 25,13-14) på denne tiden. Det er rimelig stor enighet om at overgangen hendte enten i år 59 eller i år 60. Ut fra denne informasjonen kan man navigere seg frem til at årstallet hvor Paulus ankom Roma og ble arrestert er omtrent år 60. Videre får vi vite at Paulus var i Roma uten en rettsak i to år (Apg 28,30). Og der slutter Apostlenes Gjerninger helt uten videre, med Paulus under husarrest i Rom. Dermed vil det være sannsynlig at Apostlenes Gjerninger ble fullført i år 62. 

Kanskje du nå undres hvorfor jeg begynner med Apostlenes gjerninger når artikkelen handler om evangeliene. Årsaken er at dette får direkte konsekvenser for når de synoptiske evangeliene ble skrevet. Apostlenes Gjerninger er som sagt skrevet av evangelisten Lukas, og inngår i dobbelverket Lukas – Apostlenes Gjerninger. Dette fremkommer allerede i det første verset i Apostlenes Gjerninger: «I min første bok, gode Teofilos, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte». Derfor blir det tydelig for oss at Lukas er skrevet før Apostlenes Gjerninger, og dermed også før år 62. For å komme et steg nærmere dateringen av Lukas, må vi begynne med de to andre. 

Matteus, Markus, Lukas – eller?

Så langt vet vi altså at det er gode grunner for å datere Apostlenes Gjerninger til rundt år 62. Av det følger det at Lukas-evangeliet må ha blitt skrevet før dette årstallet. Men det er også ganske bred enighet blant forskere om at Lukas har basert mye på Markus sine skildringer, og dermed må ha blitt skrevet etter Markus. Så når daterer man Markus-evangeliet? Selv om det er vanskelig å fastslå nøyaktig, har vi også her noen indikasjoner som kan hjelpe oss langt på vei. Blant annet kan vi gjøre oss bruk av de eldste kristne kildene etter evangeliene. Disse er skrevet av teologer, forfattere og lærere i oldtiden, kalt kirkefedrene. 

Kirkefedrene forteller oss at Markus-evangeliet ble skrevet i Roma, da Markus var sammen med Peter som skulle forkynne evangeliet i denne store byen. En stor forfølgelse av kristne som Keiser Claudius satte i gang varte fra år 49 til Claudius’ død i 54. Det er derfor relativt usannsynlig at Peter og Markus oppholdt seg i Roma i denne perioden. Men da denne forfølgelsen tok slutt, kunne Peter og Markus gjøre sitt inntog. 

Paulus sitt brev til romerne støtter dette. Det er skrevet enten sent på høsten i år 57 eller tidlig på våren i år 58. I dette brevet nevner Paulus rundt 30 personer ved navn som er eller har vært i menigheten i Roma. Det ville da vært svært usannsynlig at Paulus ikke skulle nevne apostelen Peter dersom han oppholdt seg i Roma på den tiden. 

Dermed er det altså en mulighet at Peter kom til Roma etter at Romerbrevet ble skrevet (57-58). Og dersom Lukas er skrevet før år 62 betyr det at Markus må ha blitt skrevet mellom år 57 og år 62 dersom det virkelig er slik at Lukas baserer noe av sitt budskap på Markus-evangeliet, som han selv antyder at han gjør. (Luk 1,1-4). 

Til sist av de tre første har vi evangeliet etter Matteus. Det har pågått en diskusjon hvorvidt dette er skrevet før eller etter Markus-evangeliet. Spør du forskere i dag, vil det jevnt over være stor enighet om at Markus kom først. Det handler blant annet om at mye tyder på at Matteus bygget noe av sitt stoff på Markus. Det er da normalt å datere Matteus etter Markus, men før Lukas. Dersom det da stemmer at de synoptiske evangeliene er skrevet før Apostlenes Gjerninger, og at Apg er skrevet rundt år 62, innebærer det at Matteus er skrevet mellom Markus og Apostlenes Gjerninger. 

Også blant kirkefedrene vil du finne ulike oppfatninger av rekkefølgen. Kirkehistorikeren Eusebius, som levde på 300-tallet, mener for eksempel at Matteus ble skrevet først og ble til tidlig på 40-tallet. Ireneus (biskop i Lyons på 200-tallet) mener at Markus var det første nedskrevne evangeliet. Uansett om du daterer Markus før Matteus eller motsatt, er det ganske stor enighet om at de ble skrevet omtrent i den samme tidsperioden. 

Vi må huske at det er ganske små tidsmarginer vi snakker om. Dersom argumentene i denne artikkelen stemmer, er altså Markusevangeliet skrevet bare 25 år etter Jesu død. Lukas ble da skrevet rundt 30 år etter. Det er som om vi i 2019 skulle skrevet om Berlinmurens og jernteppets fall i 1989. Veldig mange husker dette godt i dag, selv om vi ikke har den samme muntlige tradisjonen eller vanen med å memorere. 

Hva med Johannes-evangeliet?

Evangeliet etter Johannes er litt annerledes enn de synoptiske. De tre første har mange likhetstrekk, og det er tydelig at det finnes en sammenheng under innhentingen av innholdet. Johannes-evangeliet er svært selvstendig i forhold til de tre synoptiske evangeliene både i form og innhold. Et eksempel er at de synoptiske evangeliene er mest opptatt av ytre begivenheter og hendelser, mens Johannes fokuserer mer på dybden av Jesu ord. Mange tenker at det derfor er skrevet noe senere enn de synoptiske evangeliene, fordi Johannes har kjent til de samme detaljene som de tre andre – men velger å ikke ta dem med. 

Tidligere ville mange forskere datere Johannes-evangeliet til slutten av 100-tallet. Denne teorien er dog fullstendig forlatt etter funnet av en papyrusbit som inneholder deler av kapittel 17 av Johannes-evangeliet datert til 118-125 kalt P52 (denne nevnes i artikkelen om kopier av håndskrifter). 

Noen har også forsøkt å datere Johannes sent på grunnlag av Johannes tydelige «høye» kristologi, altså på et teologisk grunnlag. Høy kristologi er en skildring av Jesus som påpeker og tar utgangspunkt i hans guddommelighet. En lav kristologi vil være en skildring av Jesus som påpeker og tar utgangspunkt i hans menneskelighet. Dette er også et ganske tvilsomt argument, ettersom de samme teologiske poengene er å finne i Paulus sine brev. Disse er til og med er skrevet før de synoptiske evangeliene. Dermed står ikke dette argumentet fjellstøtt alene. Men dersom man tar det med som en del av et større bilde, en «cumulative case», kan det likevel være en indikator. 

Vi finner for eksempel noen pekere som underbygger dette i teksten. Et eksempel er beskrivelsen av når Jesus blir arrestert. Evangeliene forteller at en av Jesu disipler hogger øret av Malkus, en romersk soldat. Men den observante leser vil se at i de synoptiske evangeliene blir denne disippelen anonymisert. Først i Johannes blir Peter avslørt. Hvorfor? Mange mener at det handler om å beskytte ham, siden det hadde utgjort en betydelig sikkerhetsrisiko å nevne Peters navn i forhold til denne grufulle handlingen. Da Johannes gjenga hendelsen, var det ikke lenger viktig å holde navnet hemmelig. Enten hadde det skjedd et skifte i hvem som satt på makten i Roma, eller så var Peter død.  

Dette er ikke et enkeltstående eksempel, det finnes en hel rekke slike beskrivelser som skiller Johannes fra de andre tre der det kan tyde på at det har gått noe lengre tid før dette ble skrevet. 

Nettopp fordi det er så få spesifikke holdepunkter i Johannesevangeliet, er det vanskelig å gi en eksakt datering på Johannes-evangeliet. Mange forskere i dag er dermed åpne for dateringer helt fra år 70 til år 100. 

Ikke sikre svar 

Det er viktig å få frem at det å datere evangeliene ikke er matematikk, der man kan sette to streker under et svar. Historiefaget er mye mindre sikkert enn som så. Samtidig har jeg forsøkt å gi en innsikt i den av teoriene som finnes i dag jeg syntes gir mest mening når man tar med så mye bevismateriale som mulig. Det finnes en rekke andre teorier som også er gode. Utfordringen etter min mening er at de forklarer bevismaterialet vi har på en svakere måte, eller at de ikke en gang gjør rede for en del punkter i bevismaterialet. Samtidig er jeg glad for at på samme måte som at evangelienes troverdighet ikke avgjøres i spørsmålet om forfatterskapet, avgjøres heller ikke evangelienes historiske troverdighet ut i fra om de er skrevet tidlig på 50-tallet eller på 80-tallet – eller på 90-tallet som med Johannesevangeliet.


Hentet fra: Jon Romuld Håversen, https://snakkomtro.com/serie-evangelienes-troverdighet-datering/

Forfatterskap

Bart Ehrman (bibelforsker) mener at evangeliene var anonyme skrifter, trolig ikke skrevet av Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Har han rett i det?

“Evangeliene … ble skrevet som anonyme verker; det var først senere at de ble tilskrevet bestemte forfattere, som antagelig ikke har skrevet dem,”

— Bart Ehrman, how Jesus became God, kap. 3

Formell eller faktisk anonymitet

Stemmer det, som Ehrman sier, at evangeliene ble til som anonyme skrifter, trolig ikke skrevet av Matteus, Markus, Lukas og Johannes? Ehrman har rett i at evangeliene, når de ble skrevet, ikke hadde tittelen «Evangeliet etter Matteus» eller «Evangeliet etter Lukas». Derfor kan vi si at evangeliene formelt sett er anonyme, siden forfatteren ikke avslører hvem han er i overskriften. Men var evangeliene faktisk anonyme skrifter? Nei, slike verker sirkulerte først og fremst blant forfatterens venner og bekjente, mennesker som visste hvem forfatteren var ut fra de muntlige sammenhengene der verket først ble lest opp. Kunnskap om opphavsmannen ble siden videreført ettersom teksten ble kopiert til andre lesere som kanskje ikke kjente forfatteren. Da kunne navnet noteres med kort tittel på fremsiden av skriftrullen eller på en etikett som ble festet til rullen.

Ofte brukte man slike «navnelapper», etiketter som ble festet på skriftrullen, i stedet for å sette forfatterens navn i overskriften. Skriftrullen lå jo gjerne sammen med andre skriftruller, eller de ble stilt opp i et skap, og da er det praktisk å kunne hente fram den rette skriftrullen uten å først måtte rulle dem ut én etter én for å identifisere den rullen man skulle ha.

Andre skrifter fra antikken

Antikkens fremste biografiforfatter het Plutark. Plutark skrev mange biografier, 50 av dem er bevart og kan leses i dag. Disse skriftene har flere likheter med evangeliene: De er biografier, de er skrevet i antikken og de har ingen overskrift som avslører hvem forfatteren er. Ikke i noen av skriftene finnes vi navnet «Plutark». Likevel omtales ikke disse skriftene som anonyme, og det er ingen usikkerhet omkring forfatterskapet til disse tekstene. Hvorfor ikke? Fordi andre tekster omtaler dem som Plutarks biografier. Det samme er tilfelle for de fire evangeliene. Alle kildene som omtaler evangelienes forfatterskap er enige om hvem som har skrevet dem.

Papias (år 110-130) skriver dette om Markus:

Markus, som var Peters tolk, skrev nøye ned alt han husket av Herrens ord og gjerninger, men ikke i rekkefølge. Han hadde ikke verken hørt eller fulgt Herren, men fulgte senere Peter.

Matteus sammenfattet [Jesu] ord på hebraisk, og tolket dem også etter evne.

Irenaeus (år 180), biskop i Lyon, nevner alle fire forfatterne:

Matteus forfattet et evangelium blant hebreerne på deres språk samtidig som Peter og Paulus forkynte evangeliet i Roma og grunnla menigheten der. Etter deres død overlot Markus, Peters disippel og tolk, en nedtegnelse av Peters forkynnelse til oss. Lukas, Paulus’ følgesvenn, samlet i en bok det evangeliet som Paulus forkynte. Til og med Johannes, Herrens disippel som hvilte ved hans bryst, fremla sitt evangelium mens han besøkte Efesus i Asia

Også Justin, Klemens, Tertullian og Origenes angir de samme fire personene som forfattere. Tradisjonen er altså klar på hvor evangeliene hadde sitt opphav.

Tilskrevet forfatterskap?

Å tenke at evangeliene ble tilskrevet bestemte forfattere, slik som Ehrman skriver, møter ett par problemer. Hvorfor skulle noen ønske å tilskrive forfatterskap til Matteus, Markus, Lukas og Johannes? Naturlig nok for å gi skriftene større autoritet. En gruppe mennesker kan ha tenkt at «dette anonyme skriftet har ikke så stor autoritet som vi skulle ønske, men hva hvis vi tilskriver det til Markus? Da vil det få tyngde!» Det første problemet med denne teorien er at valg av forfatterne synes å være veldig merkelig. Hvorfor velge sekretæren Markus, når man kulle valgt Peter? Hvorfor velge medarbeideren Lukas når man kunne valgt Paulus? Det andre problemet er at alle kilder er helt samstemmig om hvem som er forfatterne av evangeliene. Dersom evangeliene opprinnelig var anonyme tekster som menigheter etterhvert følte de måtte finne på forfattere til, burde vi som vi har sett ha sett variasjon blant de forfatterne tekstene blir tilskrevet. Men det gjør vi ikke. Alle kildene peker på de samme fire navnene, fra Ireneus i Frankrike til Klemens i Egypt.


Hentet fra Martin Jakobsen, https://snakkomtro.com/hvem-skrev-evangeliene/

Utilsiktede sammentreff

I januar 1954, kun ett år før hans død, skrev en av historiens mest kjente vitenskapsmenn Albert Einstein et brev til den kristne filosofen Erik Gutkind. I brevet skriver han: ”Ordet ’Gud’ er for meg ingenting mer enn et uttrykk og et produkt av menneskelig svakhet. Bibelen er kun en samling av ærverdige, men veldig primitive myter, som dessuten er veldig barnslige. Ingen tolkning, uansett hvor god, kan endre dette”.[1]

Mange har ulike meninger om Bibelen. Noen vil være enige med Einstein og si at den består av barnslige myter, andre sier at Bibelens budskap og fortellinger har forsørget håp, glede og trøst i vanskelige perioder. Men har vi egentlig noen grunn til å stole på at Bibelen er noe helt annet enn hva Einstein sier; ’primitive, barnslige myter’?

Det finnes mange grunner til å ta hele Bibelen på alvor, men i denne omgang skal vi se særlig på de fire evangeliene. Til tross for noen uenigheter, er ekspertene på Det nye testamentet i all hovedsak enige om at det finnes flere grunner til å mene at evangeliene er historisk troverdige. En måte å besvare dette er et argument som på engelsk ofte blir kalt ’Undesigned Coincidence’. Det er faktisk, så vidt jeg vet, enda ikke blitt skrevet om på norsk, dermed finnes det ikke et norsk uttrykk for det. Jeg velger å kalle det ”utilsiktede sammentreff” og håper du er klar for en norgespremiere!

Hva går argumentet ut på?

Argumentet tar utgangspunkt i en rekke tekster fra evangeliene hvor den samme historien blir skildret i flere evangelier. Vi finner for eksempel korsfestelsen i alle de fire bøkene, men fortellingen er noe ulikt gjengitt. I all hovedsak handler det om at de forskjellige evangeliene utfyller, forklarer ogbekrefter hverandre. I de ulike evangeliene kan man se på ørsmå detaljer fra en variant som gir oss en viss informasjon, og sammenlikne dem med detaljer i et av de andre evangeliene som gir annen informasjon. Sammen vil de danne et helhetlig bilde av hva som utspilte seg. Det er nesten litt som når du setter sammen flere og flere biter i et puslespill, etter hvert vil du lettere se hva som er avbildet i puslespillet.

Så hvilke eksempler har vi?

Det finnes svært mange slike eksempler gjennom hele Bibelen. Det er ikke slik at de opptrer kun i én type historier, som for eksempel i mirakelhistorier eller i Jesu taler. Det finnes ingen mønster på hvor disse sammentreffene forekommer, de gjennomsyrer hele Bibelen. La meg gi noen eksempler på bibeltekster fra evangeliene der man finner flere utilsiktede sammentreff.

Jesus metter 5000

Minnene går tilbake til søndagsskolen hvor historien om de to fiskene og fem brødene ble til middag for 5000 menn i tillegg til kvinner og barn ble fortalt. I denne historien kan fort det spektakulære mirakelet dra oppmerksomheten vår bort fra de små, interessante detaljene og variasjonene som vi finner i alle de fire evangeliene som skildrer historien.[2] Her er tre eksempler fra denne bibelfortellingen:

Hvorfor spørre Filip?

Når Jesus får vite at det er mangel på mat, forklarer Johannes-evangeliet at Jesus henvender seg til disippelen Filip for å spørre hvor det er mulig å kjøpe brød.[3] Det at Jesus spør nettopp Filip er kanskje en detalj man ikke gir nevneverdig mye oppmerksomhet når man leser teksten. Men om man tenker over det er det ganske overraskende at Jesus gjør dette. Ville det ikke vært mer naturlig å spørre en av de tre nærmeste disiplene, Peter, Jakob eller Johannes? Judas, som hadde ansvar for pengesekken, er vel også et naturlig alternativ? Faktisk er det slik at dette er den eneste gangen vi kan lese at Jesus henvender seg direkte til Filip. Hvorfor gjorde han det?

Den samme historien finnes også i Lukas-evangeliet. Her kommer det også ny informasjon som ikke blir nevnt i Johannes-evangeliet, nemlig at hendelsen skjedde i byen Betsaida.[4] I Johannes-evangeliet blir utvelgelsen av disiplene skildret allerede i kapittel 1. En interessant detalj dukker opp når Johannes skildrer kallelsen av Filip; nemlig at han var fra Betsaida![5]

Dermed gir det stor mening at Jesus spurte nettopp Filip. Betsaida var Filips hjemby! Om det var noen som visste hvor man kunne kjøpe brød, var det Filip.

”Mange kom og gikk”

Markus skriver også om denne samme hendelsen i kapittel 6 i sitt evangelium. Også han kommer med en interessant liten detalj, han skriver at ”Det var mange som kom og gikk, så de ikke en gang fikk tid til å spise”.[6] Johannes-evangeliet forteller når på året dette skjedde, nemlig at det var rundt jødenes høytid, påsken.[7] Her har vi to ulike detaljer som gir oss informasjon om at mange folk var tilstede, og at dette skjedde rundt påsken.

Josefus, en jødisk historiker som levde fra år 33 til år 100, er kjent for å ha skrevet troverdige historiske tekster som forklarer hendelser, skikker og situasjoner i Romerriket i tiden Jesus levde. Dette skriver Josefus om påsken:

”Opptil 2,7 millioner kunne oppholde seg i Jerusalem under påsken, jødenes fest”[8]

Ikke nok med dette, Josefus beskriver også hvordan mange av jødene tok seg til Jerusalem for å delta i påskefesten. Det dro også mange mennesker fra Galilea, så det var naturlig at veien var travle på denne tiden. [9] 

Det gir med andre ord god mening at det var mange folk som kom og gikk gjennom Betsaida slik Markus-evangeliet forteller oss, siden jødenes høytid var nær slik som Johannes forklarer oss.

”Det grønne gresset”

Vi er enda ikke ferdige med utilsiktede sammentreff fra denne historien.

I Markus-evangeliet blir det forklart at Jesus bød alle å sette seg i grupper på det grønne gresset.[10]Det hadde vel strengt tatt ikke utgjort noe stor forskjell for budskapet i teksten dersom Markus kun hadde skrevet at han bød dem om å sette seg på bakken, eller på gresset. Men Markus velger å beskrive at gresset var grønt. Det at over 5000 menn foruten kvinner og barn var tilstede må bety at det var mye gress, og det var grønt!

Vi har allerede vært inne på hvilken årstid denne hendelsen utspiller seg på, nemlig påsken.[11] Forfatter George Ogg har skrevet bøker om omgivelsene rundt Jesus da han gikk på jorden. Ogg skriver dette: ”The grass is not generally green in this region, but it is green in the spring after the winter rains, around the time of passover”.[12]

Det er altså logisk at Markus skildrer at gresset var grønt, ettersom Johannes forklarer oss at hendelsen skjedde rundt den eneste tiden på året hvor gresset faktisk var grønt, slik George Ogg forteller oss.

”Hvem var det som slo deg?”

Vi beveger oss til slutten av Jesu liv for å undersøke noen detaljer som blir skildret i en annen bibelhistorie; nemlig ypperstepresten Kaifas´ avhør av Jesus.[13]

Vaktene som førte Jesus inn til Kaifas var hardhendte mot ham, og Matteus skriver at ”De spyttet ham i ansiktet og slo ham med knyttneven og sa: Spå oss, Messias: hvem var det som slo deg?”[14]

Hvorfor spør vaktene Jesus om dette, når de stod rett foran ham? Det ville jo være som om mattelæreren din spør hvem som står foran og underviser matematikk hver mandags morgen. Svaret på hvorfor soldatene spurte Jesus hvem som slo han finner vi i Lukas:

”Mennene som holdt vakt over Jesus, spottet og slo ham, og de kastet et klede over hodet på ham”.[15]

Det gir med andre ord mening at vaktene ba Jesus fortelle hvem som stod rett foran ham og slo ham, slik Matteus forteller, fordi de tidligere hadde kastet et klede over hodet hans som gjorde det umulig for han å se, slik Lukas forteller oss.

Historien om Kaifas sitt avhør av Jesus forklarer oss selve grunnen til at Jesus ble arrestert; det var for blasfemi. Han hadde kontinuerlig sagt ting kun Gud kan si, og gjort ting kun Gud kan gjøre. Det forklarer vaktene både i Matteus og Markus-evangeliet:

”Denne mannen (Jesus) har sagt: Jeg kan bryte ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager”[16]

”Vi har hørt ham si; jeg skal bryte ned dette templet som er gjort med hender, og på tre dager skal jeg bygge opp et annet som ikke er gjort med hender”.[17]

Det underlige er at det ingen steder i Matteus eller i Markus blir beskrevet at Jesus faktisk sier disse tingene. Er det slik at vaktene vitner falskt, eller har Jesus uttalt dette?

Svaret finner vi i Johannes-evangeliet:

”Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette templet ned, og jeg skal gjenreise det på tre dager”.[18]

Det gir derfor mening at rådet tilegner Jesus dette sitatet (Markus og Matteus), selv om det ikke står andre steder i Matteus eller i Markus, fordi Jesus har faktisk sagt det (Johannes).Hør gjerne også Jon Romuld Håversen om utilsiktede sammentreff fra Veritaskonferansen 2017

Hva forteller dette oss?

Den erfarne morddetektiven J Warner Wallace har i mange år jobbet med å løse såkalte ”Cold Cases”, altså gamle, uløste drapssaker. Han er med andre ord godt vant til å lytte til vitneavhør, og vet hva han skal legge merke til for å få bekreftet at et vitne er troverdig. Han sier dette:

”True, reliable eyewitness accounts are never completely parallel and identical. Instead, they are different pieces of the same puzzle, unintentionally supporting and complementing each other to provide all the details related to what really happened”.[19]

Blant mange argumenter for at evangeliene er historisk troverdige, er argumentet ’utilsiktede sammentreff’ en svært god grunn til å stole på innholdet i det evangeliene forteller. De utilsiktede sammentreffene i evangeliene viser oss at de er langt ifra barnslige, primitive myter, og de forteller oss at evangeliene er skrevet av øyevitner eller mennesker med direkte kontakt til øyevitner som har lagt ned en stor innsats i å få både detaljene og de sentrale elementene korrekte. Innholdet i evangeliene er ikke overlatt til tilfeldighetene, men det at evangeliene bekrefter, utfyller og forklarer hverandre tyder sterkt på at forfatterne virkelig har visst hva de har skrevet om.


Hentet fra Jon Romuld Håversen, https://snakkomtro.com/utilsiktede-sammentreff-orsma-detaljer-evangeliene-viser-a-stole-pa/